Jeg vet ikke hvor mange som sjekker ut denne bloggen, men jeg har i alle fall byttet plattform til www.nouw.no

Så bloggen min finner du HER

www.XANJAC.com

 


Hver dag man står opp, tar man på seg en maske. En maske som andre definerer deg ut ifra. Blid og hyggelig, morsom og pliktoppfyllende. Flink på skolen, glad i vennene sine. Pen. Alltid med et smil om munnen. Lykkelig, ikke sant? Godtatt. Og vellykket. Det er det alt handler om. Det er slik vi vil bli oppfattet. Som om alt er perfekt. 

Det er derfor vi tar på oss disse maskene. For å skjule oss selv. Har du en dårlig dag går du på skolen likevel, og du smiler, du sier hei og er hyggelig, fordi det er den personen du vil bli oppfattet som. Du tar på deg personen du ønsker å vise - den du vil andre skal tro at du er.

Disse maskene blir vanskelige å holde fast ved i lengden, spesielt når man ikke har det bra. Det blir vanskelig å ta på seg en maske som forteller alle at du har det bra, når du egentlig ikke har det bra i det hele tatt. Man ønsker at noen skal forså, at noen skal se deg. Virkelig se deg. 

Å bli sett er et menneskelig behov. Anerkjennelse er et menneskelig behov. Absolutt alle ønsker anerkjennelse. De ønsker at andre individer skal bry seg om dem, de ønsker oppmerksomhet og de ønsker godkjennelse. Man vil være godkjent og godtatt. Når man alltid går med en maske, blir det til slutt vanskelig å føle seg godkjent. Fordi du vet at de ikke ser den du egentlig er. Da føler man seg alene igjen - fordi ingen ser bak masken. Ingen ser den virkelige deg. Og det er da er man virkelig er alene... 

    

Jeg snakket med en venninne i går. Mens de andre spiste nyttårsmiddag og vi ventet på raketter og ønsker om et godt nytt år. Med god mat, alkoholinntak, bilder, snapchat, instagram, meldinger og telefonsamtaler. Klemmer og kyss. For å ikke glemme dansing. Det ble en lang samtale, som tross at vi snakket om noe litt alvorlig, betydde ekstremt mye for meg. Fordi jeg ble møtt med forståelse.

Jeg hadde den beste nyttårsaften jeg noen gang har hatt i går. Det var fantastisk. Og jeg koste meg med venner og venninner som jeg vet vil meg vell. Jeg lo. Så jeg kjente det i magen. Smilte av glede, og ikke fordi jeg følte jeg måtte.

I dag er det noe helt annet. Jeg føler at kroppen er tappet for energi. Jeg har sovet lenge. Jeg sovnet da jeg kom meg hjem igjen fra Hemsedal også. Så våknet jeg. Begge armene mine hadde sovnet, så jeg klarte så vidt å reise meg opp av sengen. Og tomheten jeg kjenner i kroppen er verre enn hva den var før jeg sovnet. Og jeg er trist. Egentlig uten at jeg vet hvorfor. Så jeg begynner å gråte. Jeg legger meg ned i sengen igjen og gråter.




Andre juledag snakket jeg med en kompis av meg. Vi snakker ikke så ofte. Man snakker ikke så ofte med de gamle vennene sine. Alle får seg liksom et nytt liv. Med nye mennesker. Nye rutiner og nye regler.

Han var full og jeg var edru. Og han dro opp instragram kontoen min Girlyyfashiion, noe de fleste gjør om de møter meg ute. De erter. På en koselig måte. "Girly, girly, fashi, fashi", er det for eksempel en som sier hver gang han ser meg. Og jeg synes det er kjempegøy. Men denne vennen, han hadde et annet budskap å komme med.

For jeg har makt. Det var hva han ville frem til. Hvor mange unge jenter som følger denne inspirasjonskontoen min, hvor jeg legger ut bilder av perfekt mat, feriesteder, perfekte mennesker og dyre antrekk. Hvor snart 60 000 mennesker følger meg.

"Ikke gjør noe med deg selv, Anja. Vær så snill. Du er bra nok som du er."

Jeg begynte først å le. Fordi han var full. Og jeg tenkte at han bare tullet. Etter hvert skjønte jeg at han mente hvert eneste ord han sa. Og jeg forstod akkurat hva han mente.

Vi har snakket om det en del for tiden. Vi jentene. Kanskje spesielt jeg og bestevenninnen min. Om hvordan silikon har blitt så vanlig. Restylane er ganske normalt det også. Falske øyevipper er ikke noe spørsmål engang. Og plutselig har vi begynt å skjønne at det er en del med falske rumper også. Noen vil si: "Så bra. Så bra at vi har disse mulighetene, så jenter med komplekser kan få endret på seg selv og få et mye bedre selvbilde." Så disse også kan føle seg bra, som ikke har følt seg bra i det hele tatt. Og jeg har jo tenkt på det selv. Restylane. Silikon. Jeg har hatt falske øyevipper, og hadde det ikke vært for at jeg ikke kan motstå å pelle de av, hadde jeg sikkert hatt det enda.

"Hvorfor skal du ville ha silikon??!", spør folk, om temaet blir dratt opp. Jeg har jo ganske store pupper fra før. "Du trenger det ikke", får jeg høre. Men hodet mitt sier noe helt annet. For jeg har ikke sånne pupper som jenter i bikini på instagram har. Jeg synes mine er rare. Kanskje stygge også. Fordi jeg er vant til å se bilder av jenter med silikon, hvor puppene så å si er perfekte. Hva blir jeg i forhold til det? 

Og det er kanskje det som er det største problemet. Hva blir vi, alle de jentene som ikke fikser på utseende, i forhold til alle de som gjør det? 



Jeg og en venninne så på "det beste vorspielet" her om dagen. En serie hvor b-kjendiser konkurrerer om å ha det kuleste vorspielet. Omtrent alle jentene som var med hadde silikon. Noen av dem hadde restylane i leppene. Hadde kanskje en av dem fylt noe i rumpen sin også? Hadde de botox andre steder i ansiktet? Extensions?

Så får man høre guttene som beskriver hvor deilige disse jentene er. Hvor pene de er.

Vil man ikke være like fin selv? Vil man ikke bli snakket om på den måten, som guttene snakker om dem? Selvfølgelig vil man det.

Og da kommer spørsmålet... for hvordan kan en som meg, uten stor rumpe, perfekte pupper, eller unaturlig lange vipper, bli sett på som samme måte som disse jentene? Hvordan kan jeg konkurrere? Hvordan kan jeg vinne?

Samtalen andre juledag traff meg skikkelig. For jeg er en av de som poster bilder av disse jentene. Disse jentene andre jenter elsker. De jentene som får tusenvis av likes og har hundrevis av beundrere. "Ingen ser sånn ut i virkeligheten", sa han til meg. "Det skaper et urealistisk bilde av hvordan man skal se ut."

Og det han sa er så sant. Og det er så skummelt. Og det verste er at jeg er en av bidragsyterne til dette selv. Jeg er en av de som elsker Instagram. Jeg har tre profiler. En personlig. En inspirasjonskonto. Og nå har jeg begynt en ny inspirasjonskonto.

"Du kan gjøre noe med dette", sa han. Og det er nettopp det jeg vil gjøre. Akkurat nå.
Fordi dere tror kanskje jeg har alt. Du tror kanskje at livet mitt er så mye bedre enn ditt. Og det er forståelig. For det er jo hva jeg gir inntrykk av. Men det er overhodet ikke realiteten. Og det er det ingen av dere som vet en dritt om. 

 

For noen måneder siden satt jeg på et venterom i Bergen. Venterommet i den allmennpsykiatriske poliklinikken. Nervøs. Spent. Men mest av alt følte jeg meg totalt mislykket. Tom for håp. Med en klump i halsen og en uthulet følelse i brystet. Om det var min første samtale med en psykolog? Tvert i mot. 


Samtaler med offentlige personer har vært en del av livet mitt siden jeg var tretten. Jeg husker dagen mamma først foreslo at noe måtte gjøres. Jeg lå på en madrass på gulvet inne hos hun og pappa. Med lyset på og døren åpen inn til stuen, så jeg kunne høre alt de drev med. At de var der. Likevel begynte hjertet å banke. Likevel begynte tankene å snike seg frem i hodet. Tårene begynte å renne. Og så begynte skrikingen. For det var noen utenfor vinduet. Det var noen i klesskapet. Og alle hadde samme intensjon:

Å drepe meg.

Disse mennene var overalt. Spesielt i biler. Derfor turte jeg ikke sykle til skolen. Jeg turte så vidt å stå alene og vente på bussen - selv med mamma stående i vinduet, så jeg kunne se at hun stod der og fulgte med på meg. Om hun ikke gjorde det fikk jeg panikk. For da kunne de komme. Å drepe meg. Voldta meg. Eller bare skade meg. Dette var de samme som spionerte på meg hele tiden. De som skulle stikke lange kniver opp gjennom madrassen og rett gjennom meg. De som stod gjemt i dusjen om dusjforhenget var dratt for, og de som gjemte seg i taket på skolen som skulle ta meg om jeg våget å gå på toalettet alene.

Slik fungerte hverdagen min. Dette var verdenen jeg levde i. Og det var slitsomt. Jeg var fylt av redsel, fordi farene truet rundt hvert eneste hjørne. Likevel måtte jeg overleve sosialt. Jeg smilte. Lo. Var med på mye. Var flink på skolen. God på fotballbanen og på scenen. Og jeg fortalte aldri noen hva som faktisk foregikk i hodet mitt. For det er slikt man ikke snakker om. Man snakker bare om slik om man vil ha oppmerksomhet. Og det var ikke det jeg ville ha.



Det har skjedd mye gjennom årene på skole. Og slike ting som angst dukker ikke bare opp av seg selv. Jeg studerer psykologi og er ekstremt klar over det. Jeg vet hva som utløste det. Og de som har gått i klasse med meg, eller vært venner med meg, vet innerst inne hva som først gjorde meg så sårbar.

Jeg kunne skrevet en hel bok om dette. Noe jeg for så vidt allerede har gjort. Jeg skulle ønske jeg kunne publisere alt. Absolutt alt. Kopier av meldinger jeg har fått. Screenshots av samtaler. Jeg skulle ønske dere kunne høre i deres eget hode alle kommentarene som ble slengt. Se ringene som ble lukket. Blikkene som ble sendt. Hvor mye dritt folk faktisk sa, sendte og gjorde.

Moren min har skrevet en bok om livet mitt. Frem til niende klasse, hvor det ender med at jeg tar selvmord. Hvor ille er ting da? kan man spørre seg selv. Når en mor forstår at sin egen datter vil ta livet sitt.

Jeg visste ikke at man glemte så mye av livet sitt før jeg leste det hun hadde skrevet i fjor. Jeg gråt for hver eneste linje jeg leste. For jeg kjente igjen alt som stod der... jeg hadde bare glemt det. Og da er det ikke rart at dere glemmer også. For om JEG, som fikk alt drittet, ikke husker alt jeg fikk. Hvordan skal dere da huske det?

Dere var jævlige. Og jeg skulle ønske dere husket hvor jævlige dere var. Jeg skulle ønske jeg kunne kopiere opp en utgave av den boken til hver eneste en av dere, og jeg skulle ønske dere gråt dere i søvn av dårlig samvittighet. Syvende og niende klasse har vært to av de vanskeligste årene i mitt liv. Jeg ville bytte skole. Jeg ville ikke bo på Gol lenger. Og jeg ville dø. Jeg var fjorten år og ville ta det lille livet mitt, selv om jeg ikke hadde levd en fjerdedel av det engang. 

Men det snudde. Og selv om det bare var noen få av dere som kom og sa unnskyld, godtok jeg det bare. Jeg ville jo ha det bra. Jeg ville jo ha det fint. Jeg ville jo være venner med dere. 

Vgs kom. Med forferdelige nedturer og fantastiske oppturer. Med en utrolig kjæreste, et grusomt brudd. Venninne krangler. Fester. En ny kjæreste, et nytt brudd. En russetid som var både god og vond. Ting alle går gjennom. Ting alle skal takle. 

Og jeg taklet det ikke.

Da jeg var seksten lærte jeg meg et nytt ord. Deprimert. Og jeg lærte meg å kjenne betydningen av det også. Jeg lærte meg hva det virkelig betyr. Men som med angsten var ikke dette noe man skulle snakke om. Og tanker om selvmord? Hvem skulle man fortelle det til, uten at et hørtes ut som man var oppmerksomhetssyk?

For hvem brydde seg egentlig om meg? Om jeg var trist på skolen en dag, om jeg gråt på en fest. Hvem brydde seg? Hvem kunne med hånden på hjertet gråte sammen med meg fordi jeg hadde det vondt? Ingen.


 

Jeg fikk høre at jeg skulket. For det var det Anja gjorde. De dagene hun måtte gå tidlig, eller hun ikke kom på skolen i det hele tatt, da hun enten hadde psykologtime, eller gråt så mye at hun ikke kom seg opp av sengen. Da skulket hun. Og jeg lot det være sånn. Jeg lo med alle sammen og latet som at jeg hadde skulket.

Å skjule meg selv er hva jeg har gjort hele videregående. Det er det jeg har prøvd å gjøre etter videregående også. La alt det vonde komme ut i bøker jeg håper jeg en dag får publisert, eller i dokumenter ingen får lese. Deretter bare late som at alt går bra. Smile til alle og prøve å være så hyggelig som mulig.

Og det er her flesteparten faller av lasset. Det er her ting skurrer, fordi kun et par av dere har visst at noe virkelig har vært galt. På grunn av masken min. På grunn av hvor opptatt jeg har vært av å være bra nok. For å ikke bli sett på en som klager og syter, for å ikke bli sett på som oppmerksomhetsyk har jeg tviholdt på denne masken. Som noen ganger har sklidd litt bort om jeg har fått for mye alkohol i blodet, eller om noen har tullet litt for mye.

Vet dere hva? Jeg er drittlei masken min nå. Jeg er lei av unnskyldninger. Jeg er lei av å late som om alt er fint. Jeg er lei av å late som om alt går bra. For det gjør det faktisk ikke.

Jeg gikk rundt på videregående og følte meg død innvendig. En gang i blant hoppet jeg i taket. Da var jeg ikke bare glad. Jeg var i lykkerus. Munnen min stoppet ikke, og jeg kunne snakke kontinuerlig i en time, samtidig som jeg danset til jeg ble svett. Det var liksom ikke noen mellomting. Enten var jeg begravd i et hav av negativitet, hvor det ikke fantes et eneste lys. Eller så var jeg på topp. Og jeg var redd. Redd for at jeg bare ikke taklet disse normale humørsvigningene som alle jenter har.

Den dagen jeg satt meg ned i stolen hos psykologen min i Bergen, skjønte jeg at det var noe annerledes. Jeg ville virkelig finne ut av hva som var galt. For selv etter psykolog timer hver eneste uke siden første klasse på vgs, ble ikke ting bedre. Psykologen min begynte som normalt å småprate. Spurte hvordan det hadde gått den siste uken. Hva jeg hadde spist. Om jeg hadde kastet det opp, som jeg normalt pleier å gjøre. Hva som hadde fått meg til å gråte. Hvilke tanker jeg hadde hatt. Da jeg var ferdig ble hun stille. "Anja. Den forrige psykologen din har egentlig stilt en diagnose."

Jeg satt egentlig bare å stirret ut i luften, som jeg alltid pleier. Men dette fikk meg faktisk til å se på henne. "Hva?" Hjertet mitt stoppet nesten. "Cyklotymi. Som beskriver akkurat hva du har forklart." Etter et par tester og noen samtaler til, ble det liksom stadfestet. De hadde utredet meg for bipolar lidelse. Jeg led av en slags undertype av dette. Cyklotymi. En genetisk sykdom som kan bli utløst av miljøfaktorer, og som kan bli kontrollert av medisiner. Denne medisinen må antakeligvis følge meg gjennom resten av livet. Antipsykotika. For å holde stemningsleiet stabilt.

Da jeg fortalte dette til en god venn av meg, fortalte jeg han at det føles ut som jeg sitter å lyver. At jeg finner på en historie. For det er hva jeg er redd for... at alle tror jeg finner dette på, eller gjør det for oppmerksomhet. Han sa det var en god forklaring. Og jeg håper det. Jeg håper ikke folk tror jeg gjør dette for oppmerksomhet.

Theatre Masks Happy And Sad, Laugh And Cry vector illustration All parts are editable


For du trodde kanskje jeg hadde det bra. Du har kanskje tenkt at jeg ikke har noen grunn til å ikke være fornøyd med meg selv. Du sa kanskje at jeg ikke hadde noe å klage på. At alle har gode og dårlige dager. Men for meg er det litt mer komplisert enn som så.

Dere som ser meg nå, ser ikke alt som ble sagt til meg i syvende og niende. Eller hva som ble gjort mot meg. Dere ser ikke de kveldene jeg gråter meg i søvn fordi livet ikke gir mening, eller ikke klarer å stå opp fordi jeg ikke kjenner glede. Dere ser meg ikke kaste opp når jeg har spist for mye til middag, og dere ser meg ikke som et dødt menneske som vandrer rundt i huset og ikke klarer snakke.

For dere så meg bare med masken min på. Og kanskje en gang i blant, fikk dere se meg så glad og oppspilt at du egentlig bare måtte le av meg.

2015 har endret meg mye. Det har fått meg til å innse at det har ikke noe å si hva du gjorde på ungdomsskolen eller hvor kul du var på videregående. Det handler ikke om hvor mye penger du har, eller hvor høy den sosiale statusen din er. Det handler om de menneskene rundt deg som bryr seg. De som forstår deg. Og de som virkelig viser deg kjærlighet.

For uten de menneskene som har sett bak masken min, de som har spurt om det faktisk går bra med meg, så hadde jeg ikke overlevd. Jeg har lært meg at jeg må ta vare på de menneskene som gir meg noe, og at det er lov å kaste ut de menneskene som ikke gjør det... Derfor er dette hva 2016 skal handle om for meg.


 




Jeg håper dette innlegget kan oppklare litt ting for både venner, familie, bekjente og kanskje ukjente også. Kanskje det forklarer noe du husker fra vgs? Kanskje det forklarer noe du selv har tenkt, eller noe du har hørt? Kanskje dette får deg til å spørre en venninne en ekstra gang om det faktisk går bra, fordi det er en mulighet for at gleden hennes bare er en fasade. 

Og til slutt, det aller viktige: Det at du har lest dette forandrer ikke meg. Jeg er fremdeles den Anja dere alle kjenner, med eller uten diagnose. Med eller uten medisiner. Uansett hvor lenge du har kjent meg, har dette alltid vært en del av meg... jeg har bare vært veldig flink til å skjule alt sammen.

Og jeg tenker at det er det som er viktig. Det er derfor jeg skriver dette. For som kompisen min sa til meg; jeg har mye makt. Og det er viktig at personer med makt er ærlige. For det er det denne verden vi lever i nå trenger. Den trenger ærlighet og forståelse.

Så ikke alle de som sliter skal føle seg like alene som det jeg gjorde.

<3

Jeg elsker høsten. Det er så fint. Og jeg får ikke sagt det mange nok ganger. For jeg sier det hundre ganger. Kanskje tusen. Om og om igjen. Det er så fint. Så stopper hjernen min. Jeg får ikke forklart hvor mye det betyr for meg. Jeg får ikke forklart hva jeg føler, eller hva jeg tenker. Etter et par setninger, eller den lille kommentaren om hvor fint alt er, så stopper hjernen. Jeg får ikke skrevet mer. Jeg får ikke sagt noe mer. Selv om det kjennes ut som om kroppen skal eksplodere. Kanskje implodere. Fordi hvert eneste lille atom beveger seg i kroppen min. Det skaper en elektrisitet. En spenning. Og det fyller meg med noe - noe jeg ikke kan sette ord på. Som om alle ordene har forsvunnet fra vokabularet mitt. Som om jeg ikke klarer å føle hva jeg føler, selv om jeg samtidig gjør det. 

Jeg aner ikke hvor mange mennesker som er innom bloggen i løpet av en uke. Jeg aner ikke hvem de er, hvor mange ganger de er innom eller hva de vil ha. Hva de forventer av meg. Hva de tenker, eller hva de sier til andre. Jeg får bare meldinger om at jeg burde oppdatere. Fortelle mer. Fordi folk elsker å følge med. Fordi alle er nysgjerrige.



Jeg kunne gjort det. Oppdatert hver eneste dag. Fortalt om alle de nye menneskene, alle de nye inntrykkene og følelsene. Hvor mye rart vi ser, hvor mye rart vi møter på og alt det syke vi opplever. Men hjernen min stopper. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang - det er så mye. 

For meg virker det plutselig ikke interessant nok å skrive om dagene mine her. Selv om det er noe nytt hver dag, inneholder dagene mye av det samme også. Jeg går for eksempel den samme lange veien til skolen hver eneste dag. Hvor jeg bryter meg frem mellom turistene, i gater fylt med designer butikker jeg aldri har hørt om, mennesker jeg aldri kommer til å se igjen, gule taxier og fotgjengerfelt, og enda flere mennesker. Jeg går den veien to ganger hver eneste dag. Om det er regn, sol eller iskald vind. Og uansett hvor fin den veien kan være, hater jeg den. Fordi jeg er så lei av den. Fordi den blir en del av hverdagen min. Selve New York har blitt en del av hverdagen min. Som det at jeg bare kan gå ut av døren en søndagskveld å shoppe. Eller gå til Brooklyn Bridge eller ta banen til Central Park. Sirenene, tutingen, subwaykart, festingen, promotører og press... Alt har blitt normalt. Det har blitt en vane. Og når ting blir en vane blir de ikke like spesielle lenger. Noe som er litt skummelt. For vi lever faktisk i en helt annen verden her borte.

Om jeg virkelig ville kunne jeg sikkert skrevet lange innlegg hver eneste dag om hva jeg gjør og hvor vi drar. Hva vi ser og hva jeg følte. Skrevet alt på min måte, så det høres pent ut. Så jeg får formulert meg ordentlig. Fått med alle detaljer. Og jeg skulle ønske det var så enkelt. At bloggen var full av reflekterte innlegg. At det var det eneste som var der. For det var jo det jeg planla. Det var det bloggen min skulle være. Noe annerledes. Hvor innleggene var spesielle. Så perfekte og så elegante som jeg ville de skulle være. Så folk kunne bli imponerte. Men det er ikke så enkelt.

Problemet er kanskje at hvert eneste innlegg faktisk ikke kan være så filosofisk og tankefullt som jeg egentlig vil det skal være. Selv om hodet mitt er som det er, og tankene alltid vil være der, kan det rett og slett bli litt mye. Jeg tror det blir for personlig - rett og slett litt for ærlig. Så jeg blir redd for at det ikke er bra nok. At folk latterliggjør det. Jeg er redd for at de ikke forstår. Fordi personlig er sårt. 



Det er aldri noen som har fått spesiell god innsikt i alle tankene mine. Uten om bestevenninnen min, de få som har fått lese litt av boken min og moren min. For jeg er vant til at man ikke snakker om sånt. Fordi ingen snakker om sånt. Jeg trodde jeg kunne endre det med bloggen. Få opp litt flere øyne.

Jeg håper fremdeles at jeg en dag kan gjøre det også. Bare ikke akkurat nå. Ikke her.

For jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får til boken min en dag. Så alle som vil kan få lese, prøve å forstå. For jeg vil publisere den boken. Jeg vil få den ut i verden. For å kanskje klare å skape en innsikt. Eller forståelse. Eller bare en reaksjon. Det var kanskje det som var litt av hovedpoenget med å begynne å blogge også. Men nå er alt bare tomt. Jeg har på en måte ikke mer å gi. Og det er helt latterlig flaut at det er nå som jeg skulle begynne å fortelle ting at jeg ikke har noe å fortelle. Det er akkurat nå, hvor jeg har mest å skrive om at jeg ikke klarer å skrive. Jeg orker ikke. Alt tetter seg igjen i kroppen og jeg får ikke ut noe. Jeg får ikke formulert meg på den måten jeg vil. Det blir på en måte aldri bra nok.

Som jeg sa da jeg begynte; jeg er ikke kort og simpel. Jeg kan ikke lage korte og enkle innlegg om hva jeg gjør, nemlig fordi det ikke er meg.  For skal jeg først gjøre noe, så skal jeg gjøre det ordentlig. Det er mye som fascinerer meg, og jeg vil dele den fascinasjonen med andre. Inspirere andre mennesker. Men jeg har rett og slett ikke tid til det her nede. For tiden går så utrolig fort. Det er fem søndager igjen. Fem. Det er ingenting! Vi kan dra på fem brunsjer til, og det er det. Så drar vi hjem igjen. Aldri mer dette livet. Og selv om det er litt deilig å tenke på, er det litt vondt også.

Blogg er kanskje ikke helt noe for meg. Og at forsøket ble litt mislykket er egentlig veldig skuffende... Likevel har jeg mange innlegg på lager, men om de vil bli publisert her eller om de kommer i en fremtidig bok, er jeg usikker på enda. Det får bare tiden vise. For akkurat nå skal jeg bare nyte de siste ukene og oppleve mest mulig!

Kos dere masse hjemme i Norge, eller hvor dere befinner dere. Det vet jeg i alle fall at jeg skal.

♥ AC - www.justaclife.tumblr.com







(Lånt fra gateway

Halloween helgen var fantastisk. Fredagen begynte med at jeg stod opp tidlig for å kle meg ut. Jeg og Sara hadde nemlig avtalt at begge skulle kle seg ut på skolen (jeg trodde faktisk at dette var noe alle skulle), men i løpet av torsdagen fant vi ut at vi var de eneste!! Men så gøy det var. Vi hadde Marketing i 4 timer (med kostyme) før flere med kostymer dukket opp klokken to. Da hadde vi masse leker og konkurranser, hele loungen var pyntet og det ble servert chips, brus og godteri. Super gøy!! Videre gikk turen til vors hos noen andre jenter, så der ble vi en stor gjeng. Vi skulle nemlig på The Haunted Mansion Party. 




Kostymet mitt - Black Swan









Selv om selve festen skuffet litt, hadde vi det kjempe gøy på vors og det var døds gøy å se hvor mange som hadde kledd seg ut! Alle jentene hadde skikkelig fine kostymer, og alle gjorde noe ut av det. Da vi gikk rundt i gatene på Times Square, eller bare da vi gikk ut fra leiligheten til de som hadde vorset, møtte vi hundrevis av andre som også hadde kledd seg ut. Halloween er virkelig en stor greie her i USA, og det var skikkelig morsomt å få oppleve det. Det eneste som var kjipt var at jeg ikke rakk å få se Halloween Paraden... Men det får gå. Lørdagen var også helt fantastisk, med Halloween Brunch og fest. 

Sjekk  tumblr  for flere bilder :)

♥ AC

Skrevet 23:12, New York

Jeg elsker Halloween. Mye fordi det blir feiret på høsten, noe som gjør hele atmosfæren helt spesiell, men kanskje mest fordi jeg elsker å kle meg ut. Jeg kunne kledd meg ut på hver fest, jeg! Det er så gøy. Det beste er når jeg kan gjøre mye ut av det og kjøre det helt ut. Spesielt om jeg kan lage litt av kostymet selv! 

Her kan dere se noen av hva jeg har vært opp gjennom årene:



Cowboy&Indianer bursdag hos venninnen min i 2012. Har alltid elsket indianere, så det var gøy å endelig få kle seg ut som en!! 





P-Party. Med noen gamle barnekostymer og mine egne klær ble det et ganske kult kostyme! 

 


Dette kostymet lånte jeg av en venninne til Helt&Skurk russekroen i tredje. Her hadde jeg egentlig tenkt til å være Jessie fra Team Rocket i Pokémon, så jeg hadde laget klart kostyme (med hjelp fra mamma, selvfølgelig) Det eneste jeg manglet var det røde håret... som gjorde at jeg droppet det. Det har jeg også angret litt på. Når kan jeg være Jessie igjen liksom? Haha



Bilder stjålet av Simen Knaldre

Hahaha, Halloween 2010!! Her hadde jeg fått for meg at jeg kunne det å skyggelegge. Jeg skulle liksom markere magemusklene, men det ble heller til at jeg fikk en utstikkende bolle på magen (skjønner ikke hvorfor jeg trodde det hjalp og legge øyenskygge på hver sin side??)


Dette er desidert et av favorittkostymene mine. Halloween 2012 (2011 kommer lenger ned) Da var jeg en dødsengel!! Hjemmelaget glorie og greier.

 


Dette kostymet er også et av favorittene... Egen laget skjorte, linser og hoggtenner. Det beste var hoggtennene.


Hahah, her skilte jeg meg såpass mye ut at jeg valgte å være en alv. Som dere ser har jeg vært i skogen og hentet blader selv! 

Og ja... Her kommer Halloween 2011. Bildet snakker for seg selv - første og siste gangen vi gikk sånn.

Jeg gleder meg som en liten unge til i morgen! Vi skal først på skolen i morgen (jeg og Sara skal ha på kostymene våre allerede da), så på et arrangement på skolen, deretter videre på et Haunted Mansion Party, arrangert av noen av promotørene. Innimellom dette har jeg kjempe lyst til å få med meg den store Halloween Paraden som skal gå gjennom byen, men vet rett og slett ikke om jeg får tid til det. I morgen skal vi på Halloween Brunch, så da må kostymet på da også :-) Jippiii

I år skal jeg være noe helt spesielt som jeg aldri har vært før. Jeg tror det blir ganske bra! Det eneste som er kjipt er at jeg mangler en liten detalj som gjør at kostymet ikke er helt komplett... Og sånne små ting irriterer meg litt for mye, haha.

Hvilket kostyme likte dere best? Hva skal dere være på Halloween?

♥ AC

Tid i New York: 20:52

Da var vi kommet oss hjem fra Florida. De som følger med på tumblr-en min så nok at de to siste dagene i Florida bestod av dårlig vær, godteri og Frustrerte Fruer. Vi hadde også en del sykkelturer frem og tilbake fra Target. Men selv om vi ikke gjorde så mye, var det faktisk veldig koselig. 



Hehe.

På lørdag da vi hadde kommet hjem besøkte vi Times Square igjen og spiste på Hard Rock Cafe med Sara og kjæresten.

På søndag gikk jeg og Malene på kino for å se "The Maze Runner", som viste seg å være døds bra. Helt min type film! I tillegg til det hadde vi nesten hele kinosalen for oss selv.

Vi besøkte også en diger kostyme butikk ved Union Square. Halloween er så sykt her i USA. Gleder meg virkelig til fredag!! Både restauranter, cafeer og butikker begynte å pynte for noen uker siden, og jeg håper jeg får tatt turen opp til 5th Avenue for å se hvordan det ser ut der. Har hørt at de gjør skikkelig mye ut av det!



I går var vi først på skolen, så vasket vi klær og trente før vi dro ut på PHD sammen med noen av de andre jentene fra Gateway. Jeg gleder meg så sykt til å komme hjem å bruke både vaskemaskin og oppvaskmaskin - vi har ingenting av det i leiligheten. Derfor må vi vaske opp for hånd, og gå flere blocks for å komme oss til et lite, merkelig vaskeri drevet av noen sinte asiatere. Blir redd hver gang jeg må spørre om jeg kan veksle til quarters(!!)

Meg, Ellen og Malene på PH-D i går



Et bilde fra en annen gang vi var på PH-D. 

Jeg liker skikkelig godt å være der (se hvordan det ser ut) Lokalet er kjempe fint og det er ikke like stappfullt som alle de andre utestedene vi drar ut på. Det er en rooftop lounge i 12. etasje i et bygg som heter Dream Downtown. Her er det både hotell, restaurant og flere klubber (om jeg har skjønt det rett. Det er veldig stort)

Akkurat nå ligger jeg og Malene i sengen vår (som vi veldig ofte pleier å gjøre). I hele dag har jeg skrevet på boken min, snakket med mamma, sett på Gossip Girl og bare slappet av. Så nå, for å gjøre noe produktivt, har jeg begynt å skrive ned alt vi har gjort her i New York for å finne ut av hva jeg "mangler" å gjøre. Vi har bare igjen 7 eller 8 helger før vi drar hjem, så begynner å bli litt stressa!! 



♥ AC

Ettersom det ikke var gode transportmuligheter til Miami, ble det heller til at vi tok en sykkeltur og besøke Deerfield Beach. Som sagt ble dette en døds lang sykkeltur (4timer til sammen) og vi var ute dobbelt så lenge. Så i dag er vi ganske slitne, men turen var virkelig verdt det!











Haha, jeg og Johanne lekte oss litt på stranda. Ble mange morsomme bilder! Haha, her prøvde jeg på noe jeg har sett på weheartit... Skal virkelig få til det til ordentlig en dag! 



For en flikk-flakk altså!! Hahah



 

Etter vi hadde vært på stranden i et par timer dro vi til en restaurant like ved vannet for å spise mat. Og som om vi ikke var mette nok etter det, dro vi til "Crepe Cafe" og spiste dessert!! 

Mm, pannekaker med nutella, jordbær, banan og vaniljeis.

En helt fantastisk tur!

♥ AC

 

 

Oh, where to start...

Mandag morgen forlot vi leiligheten vår i New York, etter en spontan avgjørelse om å dra til Florida og besøke slekninger av Johanne. De aller fleste andre fra Gateway har enten dratt til Miami eller så er de igjen i storbyen, og vi tenkte at siden Lighthouse Point ikke er så langt fra Miami, var dette en fin mulighet for oss. Vi forlot de sovende kompisene mine på rommet til meg og Malene, og fulgte Google Maps til både Subway og flyplass. Alt gikk som smurt. Det var ingen problemer med verken subway, flytog, bagasje, innsjekking eller avreise, noe som var svært overraskene. Man skulle tro at noe burde gå galt på en tur som denne!

 

Da vi ankom flyplassen ble vi plukket opp av Christine som vi skulle bo oss. Vi kjørte hjem, og WOW - for et strøk!! Det er villaer, badebasseng og yachter over alt! Huset deres er nydelig og skikkelig amerikansk - som resten av strøket. De har også begynt å pynte gatene til Halloween nå, og det er såå kult. Skal legge ut flere bilder i morgen.

Strøket vi bor i heter som sagt Lighthouse Point, og er i nærheten av Fortlauderdale.

Bassenget i hagen på baksiden

Her sover vi!

Første dagen vår her gikk vi en laaang tur for å finne fram til en butikk. Til at det er så fint her, er det ganske øde og lange avstander til forskjellige ting. Men som Christine sa er det nesten ingen som går her i Florida - alle kjører bil. Det er nok forklaringen.




Vi gikk egentlig mest for å utforske området, men også for å finne en butikk. Men som sagt er det sykt lange avstander her, noe som førte til at vi ble borte i flere timer. OG at vi til slutt måtte bli hentet for å komme oss hjem... Haha, surrekopper på tur! Vi fikk oss i alle fall litt kake, sjokolade og chips. Det var det vi var på leting etter!! 

Og VET DERE HVA... Vi har fått bedbugs i leiligheten vår hjemme i New York. Så for at det ikke skal spre seg til dette huset, brukte vi dagen i går (tirsdag) på å steame rommet vi sover i, varmebehandle alle klær og sengetøy og trøstespise... Dette suger skikkelig, og jeg gruer meg til å komme hjem og gjøre akkurat den samme prosessen der. Så i dag har vi brukt dagen på noe helt annet! Skriver et innlegg om dette senere. Nå skal vi se på Pretty Little Liars og bare slappe av før vi skal sove:)

Har dere vært i Florida før?

♥ AC

Tid i New York (Florida): 21:04

Hei alle sammen!

Som dere sikkert har skjønt har jeg heller begynt å bruke Tumblr som blogg (justaclife.tumblr.com), men vil fremdeles blogge her om jeg vil skrive litt mer utfyllende. Så hva har skjedd siden sist? Jo, den siste uken hadde vi to midterms på skolen, i både Fashion og Marketing. Prøvene var ganske vanskelige, men jeg tror det har gått ganske greit.  På fredag dro jeg ut med noen av de andre og spiste middag på Tao, etterfulgt av fest på Lavo. Samtidig som dette fikk jeg besøk av to kompiser fra Norge, noe som resulterte i å bli et stress fordi vi ikke fikk dem inn på nattklubben. De har tydeligvis en maks grense på antall gutter... Menmen.



Yeey, Caroline feiret bursdag!!

Guttene var hos oss litt lenger enn helgen, og vi fikk sett både Times Square og Ground Zero sammen. Vi spiste også på en døds kul restaurant som heter "Hollywood Planet", og de fikk smakt både Dunkin' Donuts og Frozen Yogurt. (Tror også de fikk krysset av noen flere ting på bucketlisten sin, men dette var ikke jeg vitne til) Vi var nemlig på Brunch på lørdagen og så dro vi til Florida mandag morning.





Naaaam



Brunchen er en av de morsomste tingene jeg har vært med på her! Det var døds god mat, bra musikk og en fantastisk stemning. Dette skal definitivt gjentas, og da skal jeg bli med ut senere på kvelden også!! 

I skrivende øyeblikk er jeg, Malene og Johanne i Florida, omgitt av luksus villaer og yachter. Dette er vår andre dag her, og vi ligger rett ut i sengene våre etter en laaang dag, med avslapning på stranden, god mat på restaurant og Crepe Cafe, og sist men ikke minst... 4 timer på sykkel. Google Maps er ikke alltid til å stole på, så vi har hatt to lange turer frem og tilbake til Deerfield Beach. Det vil komme flere innlegg fra Florida snart! Vi snakkes.

♥ AC 

 

 

Jeg ville dra bort i høstferien. Det er rart å si det, når jeg på en måte allerede er borte. Jeg er i en helt ny by med helt nye mennesker, likevel ville jeg "komme meg bort". Se noe nytt. Oppleve noe nytt. Jeg lurer på om den alltid vil være der... Den lengtingen etter å komme seg bort.

Først tenkte jeg på Mexico, men flybillettene var utrolig dyre. Til slutt ble det til at vi ikke skulle dra noe sted, og jeg tenkte egentlig at det var like greit. New York er enormt. Jeg kunne bruke høstferien på å slappe av i leiligheten og utforske de stedene jeg ikke har sett enda. Dra på småturer. Men plutselig endret alt seg! Johanne kom nemlig på at hun har familie i Florida, ca. 40 minutter unna Miami. Etter noen meldinger hit og meldinger dit, bestilte vi flybilletter i går kveld. Så på mandag drar jeg, Malene og Johanne til Florida. Nå på mandag!! 




Æææ, dette blir så kult!! Jeg gleder meg som en liten unge.

Har dere vært i Florida før?

♥ AC









På søndag feiret vi bursdagen til Malene i leiligheten vår med 15 andre jenter fra Gateway. Da Malene var ute satte vi opp lys, blåste opp ballonger og hang opp forskjellige ting til hun kom hjem. Det ble såå koselig!! Vi satte inn stoler fra verandaen og dro sengen til meg og Malene inn til stua, så til slutt fikk vi plass til alle jentene rundt et og samme bord.

Etter et utrolig koselig og morsomt vors dro vi videre til PHD på rooftop party, hvor vi har vært et par ganger før. Til slutt avsluttet jeg, Malene og Andrea kvelden med taco-nach hjemme hos oss. For en kveld!!




♥ AC

På lørdag hadde gateway arrangert tur til Six Flags Great Adventure i New Jersey. Denne lørdagen var selvfølgelig en av dagene det regnet. Likevel var vi nesten en full buss som dro! Og det at det var dårlig vær viste seg å være positivt: 

Null mennesker!! Haha, det var nesten ikke kø et eneste sted og i noen av berg-og-dalbanene fikk vi kjøre flere ganger uten å måtte gå ut og inn igjen. Etterhvert ble været bedre, så da kom folkene og det ble litt kø på de største attraksjonene.

Haha, fått oss regnponsjoer!! 









Jeg har vært i en Six Flags park én gang før, og det var på språkreisen i California. Den parken lå i en ørken, og vi hadde stekende sol hele dagen. En stor kontrast til denne parken som lå i en skog hvor det regnet hele dagen. I tillegg til det var det heller ingen skrikende italienere i New Jersey, og det var heller ingen som besvimte i køen (haha, Hannah...) Uansett, det var kjempe gøy. Jeg elsker virkelig fornøyelsesparker. Det får meg til å føle meg som et barn igjen. Og jeg kunne vært et barn for alltid. 

Haha, Sara med kreativ laget regnponsjo og GoPro på magen!!




Dette var definitivt en av de morsomste dagene jeg har hatt her i New York! Begynner å bli litt lei meg for at jeg ikke skal være med på klasseturen til Washington.. Tror det kommer til å bli kjempe gøy!

Som sagt, jeg er litt dårlig til å oppdatere her... Så om dere vil se mange bilder kan dere følge meg på tumblr HER.

Har du vært i en av Six Flags parkene?

♥ AC

Hei dere!

Siden jeg har blitt så dårlig på å oppdatere her, har jeg laget meg en annen type blogg... Nemlig tumblr! Rebekah, en jeg har blitt kjent med her borte, viste meg at hun hadde tumblr (theurbanindie), noe som viste seg å være genialt! Siden jeg tar en del bilder med mobilen og redigerer dem med programmene jeg har der, blir det ganske stress å overføre dem til dataen for å så legge dem ut her. Med tumblr kan jeg bare logge rett inn på appen og publisere bildene derfra.



Her kommer jeg til å poste mange fler bilder (så slipper jeg å spamme så mye på insta også). Akkurat nå har jeg publisert mange innlegg for hver enkelte ting vi har gjort. Prøvde å gjøre dette i samme rekkefølge som vi gjorde ting i, så jeg kommer snart til "nåtid", haha. Det er litt gøy å ha en slags "tidslinje" over hva vi har drevet med.

Jeg kommer fremdeles til å blogge her, men som dere ser oppdaterer jeg ikke like ofte... Så jeg oppfordrer alle til å laste ned tumblr som en egen app på telefonen sin og følge med der istedenfor, haha!! 

♥ AC

Tid i New York: 11:02

I går gikk jeg, Malene og Johanne ut for å spise sammen med noen av de andre jentene. Vi dro til West Village og vandret til rundt før vi fant restauranten vi ville spise på. Herregud så fint det er i West Village! 



















Det var så koselig der. Det var et skikkelig "meg-strøk", med mystiske trær og murbygninger. I tillegg var vinduene, butikkene og restaurantene pyntet med Halloween-effekter, noe som fikk meg å føle at vi var på settet til en Halloween episode en eller annen tv-serie, og at jeg forventet en hel haug med barn i trick or treat kostymer.

Jeg gleder meg skikkelig til Halloween nå. Det blir så gøy å oppleve feiringen her i USA! Vi driver allerede og snakker om hva vi vil finne på.



Dette var restauranten vi til slutt spiste på: Caliente Cab Co.



Det var sykt god mat der, men vi fikk veldig mye. Vi valgte å få servert nachos før maten, og hver gang en skål med nachos ble tom, kom de med en ny og fylte på. Vi ble døds mette allerede før vi fikk maten!! Da alle var stappmette etter middagen, gikk vi fra West Village og tilbake til Soho, hvor vi kjøpte oss Frozen yogurt og ble enda mettere, haha.

Har dere hørt om West Village før?

♥ AC

Tid i New York: 19:30

I dag skulle jeg gjøre intervjuer på et Cricket arrangement, som jeg også gjorde for 2 uker siden. Denne gangen var arrangementet mye større og det var mange flere lag og spillere. Så på formiddagen i dag ble jeg hentet av en bil igjen, og kjørt til Van Cortlandt Park i Bronx. 





Det er veldig gøy å dra andre steder som ikke er så "vanlige" å dra til. Jeg får sett veldig mange forskjellig sider av New York, noe som er spennende. I dag gjorde jeg kun 3 intervjuer og tok litt bilder, før jeg var nødt til å dra hjem igjen. 

Dette er forresten den gamleste bygningen i the Bronx!! Jeg elsker slike ting... Gamle murbygninger, store mystiske eiendommer, slitte, rustne gjerder... Det er bare noe ved det som fanger interessen min. Det er en av grunnene til at jeg har lyst til å besøke Green Wood Cemetery eller St. James Cemetery (vil vel helst det fordi jeg tror en av dem er kirkegården i The Mortal Instruments, hehe)





Ellers så begynner det å bli høst her også. Endelig. Jeg venter alltid på høsten. Jeg elsker høsten. Og ikke på samme måte som alle andre "elsker høsten", på grunn av kakao, varme pledd og filmkvelder. Ikke misforstå meg - det er koselig. Men denne årsstiden er min yndlings årstid av helt andre grunner. Som gufset i vinden. Bladene. Regnet. Kulden. Tåken. Selve lukten og følelsen av at det er høst. Det gjør noe med meg... I dag morges da jeg gikk ut av leiligheten var luften stikkende kald - noe den ikke har vært hele oppholdet. Solen varmet ikke da jeg gikk i den, og gangfeltene var fulle av oransje og brune blader. Det gjorde meg rolig. Avslappet. Og egentlig ganske lykkelig.

Haha, jadajada, her kommer historien om hun som elsket gamle bygninger og visne blader... Neida. Jeg har bare en lidenskap for merkelige ting. Sånne ting som ikke så veldig mange andre liker, eller i det hele tatt bryr seg om. Som regn. Men i det siste har jeg funnet ut at jeg faktisk liker at jeg er litt annerledes. Jeg liker at jeg er litt rar og liker spesielle ting. Det er jo det som gjør meg til meg - at jeg ikke er helt lik som alle andre.

Dere må tro jeg er gal... Kanskje jeg egentlig er det også.

♥ AC

Tid i New York: 18:16

Nå sitter jeg i sofaen i leiligheten og er akkurat ferdig med å lage middag. Dette er nok den første ordentlige middagen jeg har laget selv. Vi har laget noen felles middager, men som regel har jeg levd på pasta eller frokostblanding. De dagene jeg har hatt tid har jeg faktisk laget havrepannekaker eller havregrøt til frokost, men det er sjeldent. Det er faktisk utrolig kjedelig å lage middag kun til seg selv... Jeg skjønner veldig godt at mange velger enkle løsninger, sånn som boksemat eller fjordland (skulle ønske de hadde det her) MEN, i dag laget jeg min egne middag; 

Grønnsakswok med stekt egg og kyllingnudler!!  





Haha, grønnsakene var fra en fryst blandingspakke, og nudlene er bare vanlig nudler uten noe form for woksaus... Så ja, det er ganske simpelt. Men det smakte godt! 

Jeg føler at jeg har begynt å komme inn i litt rutiner nå - skole, slappe av, trene, så finne på noe (om vi orker). En av de første ukene vi var her meldte vi oss inn på et treningssenter som heter 24 hour fitness og som kun ligger minutter unna leiligheten. I går var jeg på min første gruppetime med noen andre jenter fra Gateway. Timen het "Bodyflow" og var en blanding av yoga og pilates.



Dette var faktisk sykt gøy!! Og det var veldig deilig. Så dette er nok noe jeg skal fortsette å gå på. I tillegg til det har de Zumba på tirsdager og mange andre forskjellige aktiviteter hver eneste dag. I dag hadde jeg tenkt meg på noe som het "Bodycombat", men det ble det ikke noe av likevel. Jeg skypet heller med broren min, og så har vi tenkt oss på kino senere idag.

Det var skikkelig koselig å snakke med broren min igjen! Han har nettopp flyttet til Kongsberg for å gå på videregående. Jeg har ikke snakket med han på en stund, så det var veldig gøy å høre hvordan han hadde det. Det virker som om han har det skikkelig bra. Han og fetteren vår bor sammen i en ganske stor hybel, så nå lever de virkelig hybel-livet! Samtalen fikk meg til å savne hjemme litt, så jeg gleder meg til å se både ham og resten av familien igjen til jul.


♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥  Haha åå, det bildet til høyre... 0 sminke. 0 voks. Elsker det for det om!

Hva har dere gjort i dag? Har dere hørt om bodyflow før? 

♥ AC

Tid i New York: 14:39

Jeg tenkte å kanskje vise dere timeplanen min nå for tiden. Vi har faktisk ikke så veldig mye skole her, i alle fall ikke i forhold til hva jeg er vandt til fra videregående.

På mandager begynner vi klokken ett. Da har vi fashion i fire timer, med pauser mellom hver eneste time. Tirsdager og torsdager har vi entrepenørskap fra ni til elleve. Selv om dette er dagene der vi må opp tidligst, er det også de diggeste dagene. Siden vi slutter  så tidlig har vi hele dagen til å gjøre andre ting! På onsdager begynner vi klokka to og slutter ikke før klokka seks... Dette er den kjipeste dagen. Jeg føler på en måte at hele dagen forsvinner. På fredager begynte vi egentlig elleve med markedsføring, men siden læreren også ville slutte tidligere, framskyndet vi timene til ti. 
 




Alle fagene er veldig interessante, men jeg liker nok fashion aller best. Entrepenørskap er også veldig gøy, men blir litt slitsomt i lengden. Vi er nødt til å være veldig kreative i dette faget, så vi får mange morsomme oppgaver, men å prøve å finne på nye ting hele tiden er veldig vanskelig. Det er blant annet i dette faget vi har et prosjekt vi skal holde på med gjennom de neste månedene. Markedsføring er også veldig interessant, men jeg har jo hatt det samme faget som valgfag på videregående. Jeg føler det er litt av det samme "opp igjen", bare på engelsk. Alt i alt er jeg faktsik veldig fornøyd med alle fagene! 

Høres det gøy ut?

♥ AC

Tid i New York:18:00

Heisann! Nå har jeg nettopp kommet meg hjem fra skolen. På mandager begynner vi nemlig klokka ett og slutter klokka fem. Samtidig som det er deilig å få sove lenge, er det litt kjipt at hele dagen forsvinner til skole. Som jeg nevnte i forrige innlegg var jeg på Beacon's Closet i går. Det er en butikk hvor de selger vintage/brukte klær, og hvor de også kjøper klærne dine om du vil selge dem. Siden jeg hadde et par plagg jeg ikke brukte lenger tenkte jeg at jeg skulle gi butikken en sjanse og prøve å selge dem.



Det var så mange ting der!! Og som dere sikkert ser var det skikkelig trangt. I alle fall... Systemet foregikk som dette: Bakerst i butikken hadde de en disk hvor man kunne levere inn tingene man ville selge. Etterpå ropte de opp navnet ditt og tok ut plagg etter plagg og fortalte deg hvor mye de ville gi for plagget, eventuelt hvorfor de ikke ville ha det. Jeg hadde for eksempel to skjørt jeg ville bli kvitt, men siden det begynner bli høst var ikke dette aktuelt for dem å kjøpe. De plaggene de ville kjøpe satte de på prislapp på, og jeg kunne velge om jeg ville ha 35% av det i penger, eller 55% som jeg kunne bruke på klær i butikken. 

Etter som jeg tenkte at det lønnet seg mest, så jeg meg litt rundt i butikken og fikk med meg et plagg hjem for en slikk og ingenting!

Ta-da! En super fin cardigan fra Saks 5th Avenue. Den var latterlig billig, og siden jeg fikk solgt noen av klærne mine også, betalte jeg nesten ingenting for den. Sånne butikker burde vi virkelig hatt i Norge også! Her får man seg billige klesplagg, i tillegg til at man lett kan kvitte seg med de man ikke bruker lenger. Skal definitivt dra hit flere ganger i løpet av oppholdet.

Ville du ha handlet på/solgt til en sånn butikk om det fantes i Norge?  

♥ AC
































Først av alt må jeg bare si tusen takk til alle dere som har sendt melding til meg, angående forrige innlegg ♥ Det betydde veldig mye. Jeg hadde virkelig ikke trodd at folk brydde seg om det der, men det viste seg at jeg tok feil. Noe jeg er veldig takknemlig for.

I dag gikk jeg en tur gjennom Soho og gjennom området til NYU, noe som var veldig deilig. Vi var faktisk på omvisning på denne skolen for noen uker siden, så jeg var litt kjent i området. I tillegg til det kjenner jeg igjen noen av stedene her fra Gossip Girl! Hensikten med gåturen i dag var å finne "Beacon's Closet". Det er en butikk som selger brukte klær/vintage og kjøper klærne dine. Skal komme mer tilbake til dette i morgen i et eget innlegg :)

♥ AC

Tid i New York: 02:48

Før jeg dro til New York gledet jeg meg som en liten unge til dette her. Å blogge. Dele bildene mine. Tankene mine. Bare være meg, 100 prosent. Og for en gangs skyld la alle som vil se det. Lese det. Og vite at det der, det er Anja Catrine Venås og hennes merkelige, lille hode. Noe de aldri ville funnet ut av ellers.

Men uansett hvor stor lidenskap man har til noe, så tror jeg man alltid vil komme til et punkt der ting endrer seg. At man begynner å stille krav til seg selv, og spørre om det man gjør faktisk er bra nok. Man får plutselig forventninger, og disse forventningene utvikler seg til press, som fører til at det ikke blir gøy lenger. For plutselig bryr man seg mer om hvor mange som liker og deler innlegget, eller kommenterer det, enn man bryr seg om det man faktisk skriver. Å se at innkjøpsinnleggene mine får fler kommentarer enn de innleggene jeg faktisk skriver en del, er helt ærlig litt sårt.

Jeg merket fort at bloggen ble akkurat som girlyyfashiion... det startet som noe gøy, som utviklet seg til å bli et stress. I girlyyfashiion sitt tilfelle var egentlig hovedpoenget å inspirere andre. Til slutt ble jeg så opptatt av likes at jeg konsentrere meg mer om å finne bilder jeg trodde ville få likes, istedenfor å legge ut de som inspirerte meg. Jeg la ut bilder for å så slette dem igjen. Flere ganger før jeg ble ordentlig fornøyd. Også var jeg egentlig ikke fornøyd da heller.

Det er det som blir problemet med bloggen også... Jeg har nesten blogget i to måneder, og den gleden jeg følte de første ukene har blitt til et press for å holde lesertallet og kommentarene oppe. Jeg må si jeg virkelig synes synd på toppbloggerne, for dette presset her er jobben deres. Og deres press er uten tvil mye tyngre enn hva mitt er.

Selvfølgelig, det er ikke bare på grunn av dette at jeg har sluttet å oppdatere så ofte. Det er vel egentlig på grunn av selve New York. Hele denne opplevelsen. Jeg hadde forventinger da jeg kom hit - i bøttevis. Og jeg vet ikke hva det var, om det ble for mange følelser og inntrykk som til slutt gjorde at jeg eksploderte og ikke kunne føle noe lenger, eller om byen rett og slett ikke klarte å vekke de riktige følelsene. At jeg faktisk ble skuffet. Ikke misforstå meg, New York er kjempe bra! Og jeg har det fint. Men dette var ikke i nærheten av hva jeg så for meg...

Da jeg satte meg på flyet til New York, trodde jeg alt ville ordne seg. At alt plutselig ville bli perfekt. Dette var jo hva jeg hadde hatt lyst til å gjøre så lenge. New York. Og her kunne jeg gjøre akkurat hva jeg ville, følge lidenskapene mine og være hundre prosent meg selv... uten noen bekymringer. Jeg hadde begynt å blogge. Jeg kunne endelig få satt ord på alt jeg følte, vist alle bildene jeg tok og bare? blåse i hva alle andre syntes. 

Jeg ville vise at jeg kunne stå på egne ben. At jeg var sterk. At jeg ikke brydde meg. At jeg fulgte drømmene mine, og at alt i livet mitt løste seg.

For jeg trodde virkelig at alt ville ordne seg når jeg var her. At jeg ikke kom til å fortsette å være så lei meg. At jeg ikke gråt så mye. Ikke tenkte så mye. Og at jeg for en gangs skyld bare kunne leve uten å tenke over hvorfor. At jeg sluttet å stille så mange spørsmål.

Og uansett hvor mange som sa til meg at ting ikke kom til å ordne seg for meg bare jeg dro et annet sted, tviholdt jeg på tanken. Jeg var så sikker på at dette var løsningen.

Det jeg har sett i løpet av denne første måneden her i New York er både imponerende, skuffende, fantastisk og helt kvalmt. Virkeligheten har virkelig truffet meg som et hardt slag i trynet. Knust noen deler av meg - men likevel inspirert andre. New York var et av de stedene der jeg trodde alt ble bedre, hvor jeg trodde jeg ville trives. At dette var meg, og hvor jeg hørte til. Men problemet som jeg virkelig har fått kjenne på de siste ukene, er at jeg egentlig ikke helt vet hvem jeg selv er enda. For oppholdet her får meg til å sette spørsmål ved hva jeg faktisk liker. Hvem jeg faktisk liker, og hvem jeg går over rens med. Hva meningene mine er, hva jeg virkelig brenner for, hvem jeg vil være, og hvorfor.

Jeg tar fremdeles masse bilder, og jeg skriver masse. Det er ikke derfor jeg plutselig er litt stille på bloggfronten. Det handler bare om hva som er passende å publisere her og ikke. For tankene mine har ikke roet seg her borte, slik som jeg håpet på at de ville. De har doblet seg. Trippeldoblet seg. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av alt kaoset. Og det påvirker meg veldig.  

Jeg har det bra her altså - jeg har det. Det er mange flotte mennesker her, byen er helt fantastisk og mulighetene er rundt hvert eneste hjørne! Jeg skulle bare ønske jeg klarte å senke skuldrene litt og nyte det sånn som jeg burde, istedenfor å begrave meg selv i tanker det egentlig ikke er noen som forstår. Spesielt ikke jeg.

Så dagene her går veldig opp og ned. Jeg vet ikke hva jeg vil enda, hvor jeg vil eller hvem jeg vil dit sammen med. For ting er vanskelig...

...men jeg prøver likevel

♥ AC

Tid i New York: 18:19

I går ventet en stor, sort bil utenfor leiligheten våres. Egentlig var det flere som skulle bli med meg til Queens, men etter litt frem og tilbake ble det til at jeg dro alene. Sjefen på treningssenteret jeg trener på, 24 hour fitness, hadde tidligere spurt om jeg ville gjøre noen intervjuer på sportsarrangementet hans som skulle foregå i Baisley Pond Park. Det ble arrangert av American College Cricket, hvor han er president. Da jeg takket ja til dette, ante jeg ikke hva cricket var, hvilken park vi skulle til eller hvor mange som i det hele tatt kom til å være der. Noe jeg heller ikke ante, var at disse intervjuene skulle bli sendt på TV!! 







Jeg hadde forstått det som at Lloyd ville ha intervjuer som han kunne bruke til hjemmesiden sin, youtube og andre ting, men dette var visst bare i tillegg. Rett før vi skulle filme det første intervjuet, overhørte jeg noe om når det skulle bli sendt på tv og jeg klarte ikke holde igjen et forskrekket: "Is this going to be shown on TV?" og de bare begynte å le. Skulle virkelig ønske jeg kunne sett ansiktsutrykket mitt i det øyeblikket. Haha! Man kan si jeg plutselig følte press.

Her ser dere Lloyd til venstre. Haha, stolt med mikrofonen i hånden.






Pokalen til vinnerene.

Her har vi da lagene som spilte finalen. Harvard vant!! Jeg fikk æren av å dele ut både medaljene og selve pokalen, noe som var utrolig morsomt! Jeg er så glad for at jeg takket ja til dette, selv om jeg var ganske usikker en stund. Det var virkelig en opplevelse, jeg møtte mange forskjellige mennesker og nå blir jeg faktsik sendt på amerikansk tv også! 

♥ AC

Tid i New York: 00:11

Wow. Bare wow. For en utrolig opplevelse. Og for en stemning! Etter kjøp av både Yankee capser og skumgummifingre var vi klare. Først skjønte jeg ingenting av spillet, men etter litt forklaring ga det faktisk litt mening. Selv om spillet ble litt spennende etter reglene var på plass, var det ingenting som slo selve stemningen på stadioen.



Peller sæ i nesa daa









♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ 

Yeee, Yankees vant!! 

Dette var virkelig en opplevelse, og jeg er så glad for at vi dro! Det ble solgt mat og drikke der vi satt, det ble spilt av musikk, arrangert klapping og bølgen, spilt av "baseball-lyder" jeg ikke ante fantes andre steder enn på Wii-spill, og noe av det beste var kanskje SmileCam. Kameraene filmet tilfeldige folk rundt i publikum og plutselig var de på storskjermen! Hahah, reaksjonene kan ikke beskrives. Dette var virkelig gøy!

Har du vært på Baseballkamp før?

♥ AC

Skrevet 22:50, 18.september

Happy Birthday to Johanne!! 

I dag var det Johanne som fylte år. Kvart på syv ringte vekkerklokken min, og tross hvor trøtte vi var skrev vi kort, dekket på bordet og fant fram bursdags cupcaken. Etter noen runder med latterkramper fikk vi oss endelig til å marsjere inn på rommet til Johanne og vekke henne med sang og dans. Så laget vi pannekaker og hadde en lang og god frokost sammen. 

Etter skolen dro vi deretter til Central Park hvor vi samlet en liten gjeng til bursdagspiknik, hvor vi spiste snacks, lo og koste oss. Vi gikk også litt rundt i parken, og herregud for en fin park!! Jeg blir helt målløs. Alle følelsene mine bare forsvinner - det er alt for mye som skjer på engang. Jeg som egentlig pleier å være overfylt med følelser er bare... litt tom egentlig. Fordi jeg klarer ikke helt å skjønne at dette faktisk er virkelig. Det er jo akkurat som på film! 

























Her mangler selve bursdagsjenta... 



<3 Malene

Etter pikniken rakk vi en liten tur hjemom, før vi dro til Little Italy for å spise middag. Markedet er fremdeles der, så etter en god middag gikk vi rundt i gatene og smakte på litt forskjellige ting fra bodene. For å si det sånn: Jeg er stappmett nå.

Vi snakket egentlig om å se på en kino også, men alle var så slitne og vi orket ikke stresse med det. I morgen skal noen av oss til NYU rett etter skolen for å sjekke ut universitet og på kvelden skal vi på Yankees kamp!! Så nå må jeg hoppe i seng før jeg sovner. God natt!

♥ AC

 

Har dere hørt om Kickback før? Det er en helt genial måte å spare penger på! Om dere bestiller masse fra Nelly (som jeg gjør) eller generelt liker veldig godt å handle på nett, kan dere spare masse ved å registrere dere på Kickback. Hvis du går inn på Kickback før betalingen din og deretter videreføres til siden du skal bestille fra, så blir beløpet ditt registrert på Kickback og du får tilbake prosenter av det du kjøper for i form av penger!! Du kan til og med få det rett inn på konto.



 

Gå inn her på KickBack.no og registrer dere nå!

♥ AC

 

Little Italy er så fint nå. Det er marked der, så gjennom hele Mulberry Street er det satt opp forskjellige spillboder, restauranter, matvogner og iskrembarer. Det henger lys i tråder over hele områder, luften er full av røyk og matos og lyden av menneskene som snakker med hverandre er uunngåelig. Lukten, alle lydene og stemningen skaper en fantastisk atmosfære. Det er så fint at det er vanskelig å sette ord på det.



















Jeg liker å vandre rundt alene. Å bare observere alt som skjer rundt meg, med musikk på ørene og et kamera i hendene. Det blir som terapi for meg. For jeg liker veldig godt å ta bilder, jeg har bare "glemt det bort litt" de siste årene. Før hadde jeg med meg kameraet hvor enn jeg skulle, og jeg tok bilder av absolutt alt også. Så hadde jeg plutselig ikke tid til det lenger. Akkurat som det at jeg ikke har tid til å tegne lenger. Eller det at jeg sluttet på teatergruppen min, fordi jeg følte jeg ble for gammel. Og det er egentlig veldig trist. For det var faktisk tre av de tingene jeg likte best å gjøre. Når jeg tenker tilbake på det, var det alltid som om jeg forsvant inn i min egen verden. For jeg kunne faktisk gjøre noe. Jeg kunne være noe. Lage noe. Være kreativ. For jeg liker å være kreativ. Jeg har bare glemt det litt. Og unnskyldningen har vært at jeg ikke har hatt tid. Men sannheten er at det er andre ting som har tatt den tiden. Ting som egentlig ikke gjør meg like glad. Ting som egentlig ikke gjør noen ting godt for meg i det hele tatt.

De siste årene nå har jeg nesten ikke sett på en eneste film, eller en eneste serie uten å sitte med mobilen, løpe rundt og fikse ting, eller trene samtidig. Fordi jeg følte jeg kastet bort tiden min ved å bare sitte der og se på noe. Men brukte jeg egentlig tiden min til noe annet fornuftig? Egentlig ikke. Jeg tror det at jeg skulle fokusere såpass mye på å bruke tiden til det absolutt ytterste, bare hadde en motsatt effekt. Jeg fikk ikke gjort alt jeg ville gjøre, fordi jeg var for opptatt med å planlegge ting jeg burde gjøre. Jeg stresset så mye rundt til jeg til slutt glemte hva jeg egentlig skulle. Det er ikke sunt. Og det er det jeg må passe på å ikke gjøre her i New York.

For det er veldig deilig når jeg bare kan ta meg en tur ut av leiligheten, akkurat som denne. Helt alene. Og bare... Gå. Ta bilder. Nyte tiden og bruke den på akkurat det jeg har lyst til å bruke den på. Nemlig noe som gjør meg glad. 

♥ AC

 

Tid i New York: 23:23


Dagen i dag startet med pøsregn, en subwaytur som tok oss med feil vei, som ble fulgt opp av en taxitur med en sjåfør vi ikke skjønte bæret av hva bablet om. Midt oppi alt dette hadde jeg også kjøpt med en cupcake til Ragni, som jeg og Johanne så sårt prøvde å ta vare på. Det endte med en stresset og klissvåt Anja, en most cupcake og at vi kom for sent til timen... For en morgen.

Likevel ble det bra til slutt. Vi fikk tak i lys til den moste cupcaken, kom oss til Hard Rock Cafe i Times Square hvor Ragni hadde reservert bord, og spiste oss stappmette på god mat og en svææær dessert. Jeg hadde aldri spist på Hard Rocks før, så dette var første gang. Jeg må si meg veldig fornøyd! 

Bursdagsbildet i år. Her har vi da ballonger i bikinitoppene... Virkelig kule altså. 

Søtt lite bilde som ble brukt som kort









Haha, disse var virkelig SVÆRE altså! Servitøren vår sa at vi burde dele dem, men siden alle absolutt ville ha sin egen dessert bestilte vi en hver. Haha, fy søren, bare sjekk hvor stor den er i forhold til ansiktet til Ragni på bildet over dette!! Ingen klarte å spise opp (faktisk ikke jeg heller). Men dette er noe av det beste jeg har smakt! Anbefaler virkelig alle å smake på denne herligheten.

Tross den kjipe morgenen, ble til slutt dagen utrolig koselig og jeg tror alle koste seg kjempe masse ♥

Har du spist på Hard Rock Cafe før? 

♥ AC

 

 

Tid i New York: 17:50



I dag var vi på Enk Couterie Fashion Trade Show på Jacob Javits konferansesenter. Dette er det største og beste fashion trade showet i New York, hvor de største designerne viser frem kolleksjonene sine. Det var syykt mye å se på! Det var  også utrolig mange merker og designere jeg aldri har hørt om før, men det var noen kjente også, som Wildfox og Steve Madden. 

De hadde også et område som de kaller TMRW (tomorrow) hvor nye designere får prøve seg, og forhåpentligvis får oppmerksomhet fra kjøperne som kommer fra store butikker og bestiller inn kolleksjoner til våren. 

Etter noen timer ble vi ganske slitne, og bestemte oss for å gå hjem. Men fordi vi har i oppgave på skolen å gå innom Saks eller lignende butikker, tok vi turen innom Saks på 5th Avenue. Da fikk jeg sett både Rockefeller og det sykeste varehuset med merkeklær og sko!! Herregud. Hele åttende etasje var bare sko...





Etter dette klarte jeg faktsik å finne frem til riktig subway helt alene og ta den hjem igjen - helt uten problemer!! 

Har dere vært på en messe som dette før? Eller har dere kanskje besøkt Saks? 

♥ AC


Tid i New York: 18:58


































Jeg skal helt ærlig si at jeg ble fylt med en slags lykke da vi ankom Coney Island. Stranden, karusellene, matkioskene og veiene... Det minnet meg om stedene vi besøkte da jeg var på språkreise i California, (ja, jeg elsket språkreisen og kunne snakket om den for alltid) og ja... Det var bare utrolig fint der. 

Det er faktisk en stund siden jeg har følt den samme gleden som det jeg gjorde i dag. Bare det å se alle de forskjellige barnekarusellene, tanken på å spise sukkerspinn og frozen yogurt, latter og nye venner... Det gjorde noe med meg. Det gjorde ting annerledes. Det fikk meg til å ville dra flere steder. Bare sette meg på t-banen og dra akkurat dit jeg føler for å dra og se akkurat hva jeg vil se. For det er nå jeg har muligheten. Og det er jo nettopp det som gjør meg glad.

Har du vært på Coney Island før?

♥ AC

Tid i New York: 11:37







På fredag inviterte vi til tacokveld i leiligheten vår med film og kooos. Vi trykket sammen syv jenter i den lille stua vår, spiste taco, chips, sjokolade og så på komedier. Kind of a cliché, men det var kjempe koselig ♥

I går var vi ute en tur og endte opp på en suite-fest litt lenger opp på Manhatten (dødskult). Om noen sekunder drar vi til Coney Island med klassen for å spille volleyball, fotball og bli litt bedre kjent, så nå må jeg løpe. VI snakkes!
♥ AC

Tid i New York: 11:36

Etter som det var 9/11 i forgårs, hadde vi tenkt til å se lysene fra Ground Zero fra Brooklyn Bridge. Vi fikk høre at dette startet klokken seks, så da tiden var inne var vi på plass på broen - uten å tenke på at det var lyst ute... Så det endte med at vi fikk huket av en av tingene på Bucketlisten vår: nemlig å oppleve Brooklyn Bridge på dagtid. Jeg hadde tatt med kameraet mitt og gledet meg skikkelig til å ta litt bilder igjen (har lagt igjen kameraet de fleste dagene nå, og bare brukt mobilen) men jeg hadde selvfølgelig glemt å putte i minnekortet... Så da ble det mobilbilder likevel. 
 






Selv om jeg kun brukte mobilen, ble det faktisk ny header på meg! Jeg er så glad for at jeg kjøpte iPhone 5s. Det gjør liksom ikke så mye om jeg glemmer kameraet, fordi mobilen tar faktisk sykt fine bilder. (Og som dere ser under så har jeg noen søte roomies som også liker å bruke kamera)

 





Haha, se så like!! Og det morsomme er at bildet bare ble tatt helt tilfeldig.


For en dag altså! Vi fikk aldri sett lyset, noe jeg syntes var litt trist... Men vi brukte kvelden i Little Italy, hvor det er et stort marked! Her var da kameraet et stort savn, men heldigvis skal det være åpent i elleve dager. Så jeg har nok av kvelder til å ta flere bilder. Dere aner ikke hvor koselig det var der. Smale, mørke gater lyst opp av forskjellige lys og rader med lyskuler. Fantastiske restauranter som har flyttet seg ut i gatene, side om side med et hav av salgsboder med alt fra forskjellige matretter og desserter til cd-er og klær. Og mennesker. Mennesker over alt. Jeg elsker slike kvelder. 

Hva synes dere? Har dere vært på Brooklyn Bridge? Eller i Little Italy?

♥ AC

Les mer i arkivet » August 2017 » Januar 2016 » November 2014
Anja C. Venås

Anja C. Venås

22, Gol


Kontakt:
anjacatrine@hotmail.no

girlyyfashiion@gmail.com



Kategorier

Arkiv

Siste innlegg




hits